Etterretningstjenestens rapport Fokus 2019

I 2018 har nettverksoperasjonene blant annet vært rettet mot norske styresmakter og kommersielle selskaper innenfor en rekke sektorer. Enkelte operasjoner bærer preg av å være mer koordinerte og effektive enn tidligere. Dette er en utvikling som vil fortsette.

Russiske påvirkningsforsøk rettet mot å undergrave politiske prosesser og øke polariseringen i Europa og NATO fortsetter. Atferden blir ikke påvirket av avsløringer. Samtidig utvikles og endres aktiviteten. I tillegg til falske nyheter, etableres en voksende mengde redigerte nyhetssider, som setter vestlige samfunn og verdier i et dårlig lys. Norge er ikke noe unntak.

Russlands pågående utnyttelse av et spekter av virkemidler er tydelig også utenfor det digitale rommet. Militærmaktens aktivitet i Arktis dreies mot at Russland mer aktivt signaliserer misnøye.

«Jamming» gir særlig grunn til bekymring. Senest i forbindelse med den allierte øvelsen Trident Juncture høsten 2018, ble det registrert flere tilfeller av GPS-utfall som påvirket norsk og alliert luftfart. Dette representerer ikke bare en ny utfordring for norsk og alliert øvingsaktivitet. Jamming er også en trussel mot sivil luftfart i fredstid. Den skisserte utviklingen vil fortsette, og gjennom våpenprogrammet for perioden fram til 2027 vil russisk evne til sektorovergripende maktprojeksjon i fred, krise og krig øke.

Fokuseringen på militærmaktens utvikling, og konflikten med Vesten, fører til at Russland i større grad vender seg mot Kina for å få støtte til utbygging av infrastruktur. Det militære samarbeidet mellom Russland og Kina vokser også. På sikt må vi være forberedt på et tydeligere kinesisk nærvær også i nærområdene våre.

En slik utvikling er i tråd med president Xis mål om å utvikle militærmakten i takt med landets stormaktambisjoner. Beijing vil i økende grad bruke militærmakten som et utenrikspolitisk verktøy. Innenrikspolitisk er et sentralt utviklingstrekk hvordan Beijing bruker høyteknologi for å utøve sosial kontroll og overvåking. Kina har antakelig kommet lengst i verden i bruk av slike løsninger.

Regionalt vil særlig utviklingen i Afghanistan og Nord-Korea prege bildet i 2019. 2018 innebar militær intensivering i Afghanistan, samtidig som dialogen mellom USA og Taliban ble trappet opp. President Ghani er sterkt svekket, sikkerhetssituasjonen er forverret, og maktkampen fram mot presidentvalget i 2019 er i gang. Fallhøyden og konsekvensene dersom forhandlingene med Taliban bryter sammen, er derfor store.

Nord-Korea på sin side har så langt lykkes med å håndtere sanksjonene. Likevel er det fare for økt spenning ettersom partene ikke er enige om hva atomnedrustning vil innebære i praksis.

Utviklingen i Afghanistan og Nord-Korea illustrerer den tiltakende stormaktsrivaliseringen som dominerer internasjonal politikk. Utviklingen er særlig tydelig i Midtøsten og Afrika, hvor stormaktene jakter ressurser, markeder og allianser. Innblandingen endrer rammebetingelsene, og den påvirker handlingsrommet til både stater og andre aktører. Resultatet er mer utpreget fragmentering, ytterligere svekket statsmakt, og at jihadist-grupper får større handlingsrom. De strategiske konsekvensene er spesielt usikre i Syria, hvor det er sannsynlig at krigens sluttspill drar ut i tid.

Midtøstens sunni-muslimske stormakter beveger seg i en mer autoritær retning. Rivaliseringen som utspiller seg i Libya, Syria og Jemen brer seg vestover, og det er sannsynlig at dynamikken i konflikten mellom sunni-statene vil bli tydeligere på Afrikas horn og i Nil-Land i 2019. I Iran vil utfallet av den interne elitemaktkampen avgjøre landets politiske veivalg, og konfliktnivået vil øke fram mot parlamentsvalget i 2020.

Mens utviklingen i Midtøsten og Afrika speiler stormaktsrivaliseringen, representerer internasjonal terrorisme et unntak, der sammenfallende interesser har bidratt til ISILs svekkelse. Antallet terrorangrep utført av islamistiske ekstremister i Europa er halvert fra 2017, en trend som man regner med vil fortsette i 2019. Samtidig gjør ISILs svekkelse at trusselbildet blir mer komplekst og uoversiktlig. Dynamikken i de europeiske nettverkene forventes å få økt betydning for utviklingen av trusselbildet i Europa, uavhengig av hvordan terrororganisasjonene utvikler seg i Midtøsten og Afrika.

Oppsummert er trusselbildet sammensatt og i rask endring og utvikling. Truslene blir stadig mer sektoroverskridende. Den teknologiske utviklingen har ført til at handlingsrommet til både statlige og ikke-statlige aktører har vokst. Denne utviklingen vil fortsette. Stadig flere både statlige og andre aktører vil få tilgang til avanserte våpensystemer og produksjonskapasiteter. Det vil forsterke trenden mot et sektoroverskridende trusselbilde. I tillegg vil utviklingen føre til at aktører i stigende grad vil forsøke å skaffe sensitiv teknologi, også fra Norge. Dette er med på å gjøre oppfølgingen av rustningskontrollavtaler svært krevende i årene som kommer. Russlands brudd på INF-avtalen, som forbyr utvikling og utplassering av kort- og mellomdistansemissiler i Europa, er ett tydelig eksempel på hvordan rustningskontroll og samarbeidsavtaler blir prioritert ned. Med tiltakende stormaktsrivalisering, øker også sannsynligheten for at opprustning fører til nye former for våpenkappløp, både regionalt og globalt, i årene framover. Reguleringen av internasjonal politikk vil bli ytterligere svekket.