Lytter til samme ord - hører ulike ting

At det er utfordringer og et uforløst potensial i forholdet mellom PST og næringslivet er ikke nytt. En tidligere PST ansatt, NSR, og totalberedskapskommisjonen har alle påpekt dette tidligere.

Målet med masteroppgaven min har vært å undersøke hvilke utfordringer PST møter når de kommuniserer trusselbildet til næringslivet. Videre har fokuset vært på utfordringer knyttet til tolkning av etterretning. Jeg har tatt utgangspunkt i en forståelse av at etterretningsproduktet er det som oppfattes av etterretningsbruker (næringslivet), og ikke det som kommuniseres fra etterretningsprodusent (PST). I tillegg til å sammenstille informasjon fra eksisterende forskning og rapporter, har jeg gjort syv intervjuer: to med PST, tre med sikkerhetseksperter i privat sektor (i sektorene energi, finans og industri), og to med personer i NSR /tilknyttet NSR.

«Vilje og evne til å dele informasjon er mangelfull»

Totalberedskapskommisjonen skriver at «evnen og viljen til å dele informasjon er mangelfull». Da jeg konfronterte intervjuobjektene mine med dette sitatet viste det seg at PST og næringslivet har veldige ulike oppfatninger av om det er evne eller vilje til å dele som er utfordringen hos PST. PST var åpne om at deres eksterne trusselkommunikasjon har et forbedringspotensiale. Samtidig opplevde jeg at de mente at det var mangel på evne, drevet av mangel på ressurser og utfordringer knyttet til deling av gradert informasjon, som var det primære hindret for deling. Dette var også den ansatte i NSR enig i.

På den andre siden var de resterende intervjuobjektene stort sett enige om at det var mangel på vilje som var hovedutfordringen. Flere av intervjuobjektene pekte på det de opplever som en ukultur i PST, som påvirker deling av informasjon. Dette er funn som speiles i rapportene fra Ekstremismekommisjonen, samt Traavik-utvalget fra 2012. Et intervjuobjekt gikk til og med så langt som å si at vedkommende opplever at det er en «fraværende vilje til å dele informasjon hos PST». Dette virker som en voldsom påstand, men det sier det likevel noe oppsiktsvekkende om frustrasjonen som finnes i deler av næringslivet knyttet til den opplevde mangelen på deling fra PST sin side.

Mangel på dialog

At PST og næringslivet har så forskjellige oppfatninger av hvorfor PST ikke deler mer tyder etter min mening på en mangel på dialog mellom PST og næringslivet. Dette ble også bekreftet av et intervjuobjekt som sa at vedkommende savnet at «næringslivet har et kontaktpunkt de faktisk kan ringe til, som ikke er avhengig av at du kjenner en som jobber i Nydalen.» Det var også flere intervjuobjekter som sa at de satt på informasjon som de tror PST ville ha nytte av, men de opplever ikke at PST vil ha informasjonen.

Disse utfordringene virker i være større i Oslo-området enn den er i resten av landet, fordi PST ikke har noe lokalkontor her etter at kontoret i Sandvika ble lagt ned for noen år siden.

Følgende sitat illustrerer godt hvordan intervjuobjektene mine i Oslo-området opplever PST: «Jeg opplever at de presenterer informasjon. De gir oss et produkt [Nasjonal trusselvurdering], de tilbyr oss noe som vi kan velge å lese og forholde oss til. Jeg opplever jo ikke at det er noen stor forventning fra de om at vi skal gjøre noe, egentlig. Vi hører jo ikke noe fra de ellers.»

Diskurssvikt

Mangelen på dialog medfører ikke bare frustrasjon og et dårlig forhold mellom PST og næringslivet. Den har også en direkte påvirkning på hvordan næringslivet (feil)tolker informasjonen som kommer fra PST, fordi det øker sannsynligheten for diskurssvikt. Kort forklart er diskurssvikt er situasjon hvor etterretningsbrukeren tolker etterretning på en annen måte enn hva etterretningsprodusenten forventer. I litteraturen om dette, hvor blant annet Kjetil Hatlebrekke har skrevet et av de viktigste bidragene, pekes det på to primære årsaker til diskurssvikt: faktorer knyttet til hvordan individer subjektivt tolker informasjon, herunder kognitiv lukking og induksjonsproblemet, og eksterne faktorer knyttet til grad av dialog mellom etterretningsprodusent og etterretningsbruker.

Når det er en mangel på dialog, slik studien min konkluderer med, kan det medføre at næringslivet (ikke) iverksetter sikringstiltak basert på en feilaktig forståelse av trusselen de står ovenfor. Vi havner rett og slett i en situasjon hvor næringslivet lytter til ordene PST bruker, men hører noe annet enn hva PST forventer. Gitt at næringslivet forvalter en rekke verdier med stor betydning for totalforsvaret vil diskurssvikt bety et svekket totalforsvar ved at næringslivet ikke settes i stand til å beskytte disse verdiene.

Hva kan gjøres?

Funnene i studien viser at det er behov for mer dialog mellom PST og næringslivet. Ikke bare enveiskommunikasjon der PST kommer mer hyppigere og mer detaljerte ugraderte produkter, men også sensitive, ikke-offentlige trusselvurderinger som sikkerhetspersonell i næringslivet får utvidet tilgang til. Det er også behov for at PST og næringslivet snakker sammen mer regelmessig så de kan opprette en felles forståelse av hverandre, av trusselbilde og av uttrykkene som brukes for å kommunisere trusselbildet. Det burde også gjøres en mer omfattende undersøkelse av hvorvidt det jeg har funnet ut korrekt reflekterer det faktiske forholdet mellom PST og næringslivet.

PST har gjort flere tiltak for å øke sin tilstedeværelse de siste årene, blant annet i media og gjennom deltakelse på arrangementer som Arendalsuka. Samtidig mener jeg at de fremdeles har et stykke å gå når det kommer til å kommunisere med næringslivet om trusler. PST trenger å vite mer om hvordan informasjonen de deler blir tolket. For å få til det bør de styrke dialogen med næringslivet. Uten mer dialog, kan de vanskelig vite om tiltakene de har iverksatt for å forbedre kommunikasjonen fungerer.