Når trakassering erstatter argumenter
Av Odin Johannessen, Direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd
25. nov 2024
Lesetid: 4 min
Hva skjer når samfunnsdebatten flyttes fra det offentlige rommet til noens hjem? Dette spørsmålet ble aktualisert onsdag 13. november da Greenpeace invaderte privatlivet til Anders Opedal, konsernsjef i Equinor, fylte hagen med søppel, og demonstrerte på dørstokken hans mot Norges olje- og gasspolitikk.
Odin Johannessen, direktør i NSR.
Hva forteller denne handlingen oss? Er det ikke bare noe Opedal må regne med, gitt stillingen han har? Nei! Dette handler ikke om ytringsfrihet eller legitim kritikk – det handler om demokratiets spilleregler, privatlivets fred, trakassering og frykt. Hvis vi godtar slike aksjoner i dag, risikerer vi at de blir normen i morgen.
Ytringsfrihetens grenser
Norge er et av verdens frieste demokratier, og ytringsfriheten er en grunnstein i dette. Hos oss kan alle delta i debatten – på gater og torg, i mediene eller på digitale plattformer. Denne friheten gir oss rom til å utfordre makten, kreve endring og påvirke samfunnet.
Men ytringsfrihet stopper der den krenker andres rett til trygghet og privatliv. Det offentlige rommet er for debatt og meningsbryting, mens det private rommet skal være et fristed. Når denne balansen brytes, svekkes samfunnets grunnmur. Ved å ta protesten inn i Opedals hjem, har Greenpeace krysset en viktig grense. For hva skjer med demokratiet når privatlivets fred ikke lenger respekteres? Svaret ser vi i samfunn preget av mistillit og konflikt.
Tillit – Norges største konkurransefortrinn
I Norge stoler vi på hverandre, på myndighetene og på institusjonene som forvalter samfunnets regler. Denne tilliten er vår største styrke. Den gir oss mulighet til å håndtere uenigheter uten at samfunnet splittes. Men tillit er også noe skjørt som må behandles med omtanke.
Vi ser allerede tegn på at tilliten svekkes. Undersøkelser fra både OECD og Respons analyse viser synkende tillit til samfunnets institusjoner – en trend som har pågått over tid. En av grunnene er økende polarisering, både i politikken og samfunnsdebatten.
Når aktivister tar debatten fra det offentlige rommet til noens private hjem, bidrar de til denne utviklingen. Dette er illegitime represalier mot en person og hans familie – ikke et motargument mot hans ståsted i en debatt. Konsekvensen er mer frykt og mindre rom for dialog. I stedet for å skape løsninger, skapes avstand – mellom individer, grupper og samfunnets ulike aktører.
Rekruttering under press
Trakassering av offentlige personer, enten de er politikere, redaktører, embetsmenn, organisasjons- eller næringslivsledere, har en annen alvorlig konsekvens: det skremmer bort dyktige kandidater. Lederroller blir mindre attraktive.
Tall fra KS viser at halvparten av norske ordførere har opplevd hets eller trusler. Mange vurderer å trekke seg fra vervene. Hvordan kan vi forvente at de beste og klokeste blant oss skal ta på seg krevende lederroller hvis det betyr at familien deres blir et mål? Uten sterke, kvalifiserte ledere står vi dårligere rustet til å møte fremtidens utfordringer – enten det gjelder klima, energi, sikkerhet eller samfunnets velferd. Når vi tillater at grensene for demokratisk debatt viskes ut, svekkes samfunnets bærekraft.
Når aktivisme undergraver egen sak
Klimaet er vår tids største utfordring og Greenpeace har en viktig rolle i å sette søkelys på hvordan vi må handle raskere for å sikre fremtiden. Paradoksalt nok gjør også metoden de valgte mot Anders Opedal mer skade enn nytte. Når aktivister bruker konfrontasjon i stedet for dialog, mister de både støtte fra velgere, politikere og næringslivet – og svekker den saken de kjemper for. Forskning fra University of Pennsylvania viser at ekstreme virkemidler fører til mindre støtte hos massepublikum, selv om det kanskje kan “rettferdiggjøres” blant de mer ytterliggående aktivistene.
Å ta kampen inn i noens private sfære skaper ikke løsninger – det skaper avstand og mistillit. Klimakampen trenger folkets støtte, ikke handlinger som splitter og provoserer.
Handlinger som truer demokratiet
Historien viser at demokratier sjelden faller over natten. Det starter med små skritt: aksept for metoder som bryter med spillereglene, uthuling av privatlivets fred, svekket respekt for institusjoner – og hverandre. I en tid der autoritære krefter vinner frem, både i språk og handlinger, er det viktigere enn noen gang at vi beskytter demokratiets kjerneverdier.
Greenpeace’ aksjon utfordrer disse verdiene. Når privatlivets fred invaderes, bidrar dette til å true tilliten som vårt demokrati er tuftet på.
Vi må si tydelig ifra
Dette handler ikke om å kneble debatten. Tvert imot handler det om å beskytte rommet der ytringsfriheten lever: i det offentlige rommet, der alle kan delta på like vilkår uten frykt for represalier. Å respektere privatlivets fred er ikke bare en etisk forpliktelse – det er avgjørende for demokratiets fremtid.
Greenpeace har gått over en grense. Dette er ikke ytringsfrihet; det er trakassering. Det svekker både saken de kjemper for, og det demokratiet de opererer innenfor. Norge skal være et land der meningsbryting skjer med respekt for de grensene som beskytter oss alle. Vi må trekke grensen nå.
Oppdatert: 25. nov 2024
Publisert: 26. nov 2024