Nasjonalt må vi ta et standpunkt til åpenhetskulturen innen forskning og utdanning

Den norske åpenhetskulturen bringer med seg svært mye godt og styrker forskningssamarbeid på tvers av grenser. Det er likevel et tankekors at Norske universiteter tar imot 10 ganger så mange PhD-kandidater fra utlandet sammenlignet med antall norske kvinner og menn som tar sin PhD ved et ikke-norsk universitet. Når denne åpenhets- og delingskulturen kun går en vei mister den sitt poeng og sin styrke av flere grunner. For det første får studenter og stipendiater unik tilgang og kjennskap til kritiske deler ved norsk næringsliv og norsk infrastruktur. Dette kan potensielt gi andre stater et fortrinn og en unik innsikt i norsk kritisk infrastruktur. For det andre vil det innebære en risiko for at studenter vil drive ulovlig kunnskapsoverføring av sensitiv teknologi, og dermed bryte eksportkontrolloven. Dermed vil uhindret kunnskapsoverføring både utgjøre en utfordring for norsk næringsliv og kritisk infrastruktur, og eksportkontrolloven.

Nylig ble det klart at nesten 2 av 3 norske doktorgrader innen IKT tatt av utlendinger. Dette representerer utfordringer for Norge. For det første sitter vi igjen med et kompetanseunderskudd da de utenlandske studentene ta med seg kompetanse tilbake til sitt hjemland. Dette går særlig ut over næringslivet som allerede opplever stor konkurranse om å få tak i nødvendig IKT-kompetanse. For det andre vil ofte kompetansen som blir igjen være utilgjengelig for virksomheter tilknyttet norsk kritisk infrastruktur på grunn av manglende sikkerhetsklareringer. Behovet for eksperter innen IKT-sikkerhet er allerede stort og fortsetter å vokse for hver gang vi mister verdifull kompetanse til utlandet.

Et sentralt punkt i denne debatten er at informasjon trenger ikke være hemmelig for å kunne misbrukes av andre. På lik måte som myndighetene sprer kunnskap om vern og beskyttelse av dine data og dine passord bør det rettes oppmerksomhet mot det faktum at forskning, teknologi og kompetanse enkelt kan misbrukes og utnyttes. Myndighetene, som har ansvaret for å utstyre forsknings- og utdanningssektoren med verktøyet til å gjøre egne vurderinger, må tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre sitt budskap slik at aktører innenfor forskning og utdanning kan gjennomføre trusselvurderinger og sikre en legitim kunnskapsoverføring.

Slik verden utvikler seg i dag, hvor tjenester leveres fra ett land til resten av verden er det underlig at Norge ikke er med i timen vi selv legger opp til og tar en aktiv posisjon som en reell kunnskapsprodusent og eier. En lukket forskningskultur er ingen tjent med, men vi må kunne forholde oss til våre nasjonale interesser innen forskning og utdanning slik at vi ikke blir sittende igjen med manglende kompetanse og med åpne dører til våre verdier.