Utfordringer for norsk næringsliv – om beredskap og det å se hele bildet

Innlegget ble først presentert av Odin Johannesen på Totalforsvarets cybersikkerhetskonferanse.

Ofte tenker vi på militære og sivile tiltak som må utføres for å sette samfunnet i stand til å møte en alvorlig trussel mot hele eller deler av samfunnet. At vi må forberede oss for å kunne møte en militær trussel er åpenbart for de aller fleste. At sivile trusler krever forberedelser, bør egentlig heller ikke overraske noen. For trusselbildet er svært mangfoldig og nyansert, og det finnes mye en liten nasjon og et moderne og fremtidsrettet næringsliv må følge med på, om vi skal nå våre mål om trygghet, trivsel, velferd og utvikling.

Det er lenge siden både Svartedauden og Spanskesyken, men som vi erfarer i dag, har pandemier fortsatt store virkninger for alle. I perioden mellom 2011 og 2018 fulgte WHO 1483 ulike epidemier i 172 land. Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken advarte oss. De mener at responsene de fikk var mangelfulle. Høsten 2019 kom rapporten fra det såkalte «Global Preparedness Monitoring Board» (GPMB), der Gro Harlem Brundtland er med. Advarslene var klare. De hevdet at en pandemi som spres raskt, er svært dødelig, og som kan drepe mellom 50 og 80 millioner mennesker, og medføre en nedgang på fem prosent av global økonomi, er en svært reell trussel. En slik pandemi ville være katastrofal, medføre omfattende ustabilitet og usikkerhet. Den ville gi tapte liv, endre økonomier og føre til sosialt kaos, hevder de.

Vi vet ikke nå om Covid -19 er den pandemien de advarte mot, men vi vet at Covid-19 har satt globale og nasjonale helsesystem og ulike lands pandemiberedskap, økonomi og næringsliv alvorlig på prøve. Og vi må nå sammen håndtere det vi altså var ganske uforberedt på. Men trusselbildet omfatter mer. Russlands anneksjon av Krim og Øst-Ukraina i 2014, har ikke funnet noen løsning. Både Russland og våre allierte i NATO står fortsatt langt fra hverandre i synet på interessesfærer og Europas utvikling. Dette påvirker vår beredskapsplanlegging/tenkning

Situsasjonen i Midt-Østen er like uavklart. Selv om nye og uventede vennskap har oppstått, er det svært lite som peker i retning av varige og stabile løsninger. I Sør-Kina-havet bygger Kina øyer og byer på korallrev og sandbanker, og utfordrer både regional og global stabilitet og internasjonal havrett. I Iran og Nord-Korea forsøker myndighetene å tilrive seg større regional og global innflytelse gjennom sine respektive kjernevåpen program, og ved bruk av andre militære eller digitale virkemidler. Også i allierte land, for eksempel Ungarn, benyttes lovgivningen til å bekjempe mer enn pandemien. Det er grunn til å være bekymret for demokratiets kår flere steder i Europa, også hos noen av våre viktigste allierte. På toppen av dette merkes konsekvensene av en internasjonal handels-, olje- og finanskrise. En krise som får forsterket effekt på grunn av tiltakene mot Korona-krisen. Men hvorfor skal næringslivet være opptatt av det komplekse og helhetlige trusselbilde?

Handel har sydd store deler av verden sammen, og millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom og håpløshet. Vår velferd er bygget på handel. Siden 1945 har verdier som frihet, selvbestemmelse, likhet og respekt for lov og rett gitt flere muligheter, økt innsikt, toleranse og empati. Teknologiutviklingen har ytterligere bidradd til sammensyingen, og kan bidra til å øke den globale problemløsningsevnen, redusere risiko for intoleranse og dermed øke terskelen for å gå til krig. Historien viser at lederskap er viktig når kriser inntreffer. Og hver tid har sin ledertype. I 1920-årene var det demokratiforkjemperne som dominerte. Disse ble avløst av diktatorene på -30 og 40-tallet. Nå blir -80, -90 og 2000 tallets liberale demokratiforkjempere utfordret av autokrater flere steder. Ledere som praktiserer en rå populistisk politikk, setter jeg foran vi, og tror de står over faktabasert kunnskap. Som utfordrer demokratiske spilleregler, og gjør hva som helst for øket makt og global innflytelse. President Obama kalt dette for «the limits of reason» i sin Nobelpristale i 2009. Ledere som fordømmer kompromisset, samarbeid og dialog, men inviterer til konflikt basert på ideen om fysisk og/eller moralsk suverenitet. Som bruker Covid -19 som et påskudd for å frakoble seg verden, og svekke globale verdikjeder, institusjoner og avtaler. Har vi virkelig tenkt over slike ledere betyr for oppfinnsomhet, innovasjon, velferd og god handel?

Jeg tror ikke mange av små og mellomstore bedrifter basert på innovativ evne og vilje til å satse har en sjanse under slike forhold. Det knaker i den globale sikkerhetsarkitekturen konstruert på erfaringer fra to verdenskriger. Slikt er dårlig nytt for en småstat, rik på viktige ressurser, småbedrifter og optimisme, men som er avhengig av markeder å drive handel på, rimelig forutsigbarhet og respekt for avtaler og internasjonal lov og rett.

Men skulle ikke dette handle om Cybersikkerhet?

Alt – alt som jeg til nå har nevnt har også en digital konsekvens. Vi er nå inne i det noen kaller den fjerde industrielle revolusjon, en revolusjon som blant annet tar bort skillene mellom fysiske, digitale og biologiske sfærer [1]. Er vi forberedt på en slik utvikling?

På samme måte som de tre første industrielle revolusjonene, vil den fjerde også endre økonomi, arbeidsmarked og samfunn på grunn av nye teknologier og prosesser. I motsetning til tidligere, skjer den fjerde industrielle revolusjonen i rekordfart. Den vil med kombinasjonen av hurtig utvikling og økt globalisering, gi muligheter og utfordringer vi aldri har sett. Norge er alt et av verdens mest digitaliserte land, og Regjeringens digitaliseringsstrategi understreker at denne utviklingen skal fortsette. Det er bra. Vi er avhengig av teknologiutvikling dersom vi skal løse de virkelige globale utfordringene knyttet til bærekraftig utvikling. Men for vår nasjonale beredskaps skyld er det dessverre ikke tilstrekkelig å bare se på teknologidimensjonen. Derfor må en beredskapsstrategi for fremtiden også bygge på flere dimensjoner enn den teknologiske.

Det finnes sammenhenger og konfliktlinjer mellom operasjonelle, teknologiske, sosiale og forsyningsmessige behov. Mellom optimalisert arbeidslivsproduktivitet, og folks følelse av trivsel, trygghet og meningsfullhet. Mellom spennende nyvinninger og usikkerhet og behovet for stabilitet. Alt dette må vi ta inn i beredskapsplanleggingen – det er helheten som gjelder. Og ikke minst at vi som lever i denne verden – og som er globale gjennom vår personlige innveving i den globale verdensveven, tross alt er svært ulike når det kommer til kultur, verdier, rett og galt, rettferdighet, tilfredshet og trygghet. Interessekonflikter har ikke mistet sin relevans selv om vi er globalt digitalt sammenknyttet. Dette må vi ta høyde for når vi skal gjøre oss enda mer tilgjengelige, åpne og sårbare for trusselaktører, nasjonale og internasjonale, gjennom innføringen av 5G, internet of things, kunstig intelligens, skyløsninger og maskinlæring. For at beredskapen skal være god nok, må vi kunne håndtere både digitale og fysiske utfordringer samtidig, og med presisjon rette sivil- og forsvarsinnsats der det trengs når det trengs, hurtig. Ikke dagen etter eller om en uke.

Det er i informasjonen vi finner verdiene. Verdiene om de tekniske løsningene, enten det dreier seg om CO2-fangst, nye miljøvennlige kraftkilder, nye måter å lagre energi på, nye måter å produsere næringsmidler, medisiner og biler, skip og fly på - ja listen er uendelig. Den omfatter også hva vi mener, hva vil liker og hva vi velger å tro på.

Alle som har studert krigshistorie vet hvilken innvirkning tidligere industrielle revolusjoner har hatt på den militære forsvarsevnen. Denne har til nå i hovedsak vært knyttet til det fysiske domenet. Når vi nå ser at skillene mellom de fysiske, digitale og biologiske sfærer blir visket ut, er det kanskje naturlig å spørre seg hvordan dette påvirker totalforsvarsevnen vår? Hvilke endringer må vi vi gjøre nå for å møte denne fremtiden?

Hvordan ser Totalforsvaret 4.0 ut, og hvilken rolle, ansvar og myndighet skal næringslivet ha i utformingen og den daglige driften av totalforsvaret vårt?

Vi har organisert arbeidet med samfunnssikkerhet etter fire prinsipper:

Ansvarsprinsippet, (betyr at den som har et ansvar i en normalsituasjon, også har et ansvar i tilfelle av ekstraordinære hendelser.)

Likhetsprinsippet, (betyr at den organisasjonen man opererer til daglig skal være mest mulig lik den organisasjon man har under kriser.)

Nærhetsprinsippet, (betyr at krisen skal håndteres på lavest mulig nivå.)

Og Samvirkeprinsippet, (som beskriver et selvstendig ansvar for å kunne samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.)[2]

Med disse fire prinsippene som rettesnorer påhviler det oss alle et ansvar for å bidra til totalforsvaret for å sikre at samfunnets ressurser utnyttes best mulig når det gjelder.

Sammenholder vi disse fire prinsippene med det overordnede sektorprinsippet ser vi at det hele henger sammen. Departementenes sektoransvar er et ansvar de også drar med seg under krisehåndtering. Sektorprinsippet gjør at den enkelte fagstatsråds konstitusjonelle ansvar videreføres, da det er det enkelte departement som har ansvar for å håndtere en krisesituasjon innen eget ansvarsområde og sørge for nødvendig samordning med andre departement.[3] Men hvordan passer denne formelen for krisehåndtering og ansvarsfordeling med den 4. industrielle revolusjon? En revolusjon som er kjennetegnet nettopp ved at sektorskiller viskes ut.

NSR mener at tiden er moden for en justering av de ovennevnte prinsipper slik at de passer med den digitale utviklingen.

Forutsetningen for effektiv krisehåndtering internt i eller på tvers av sektorer er å bevare likhets, nærhets og samvirkeprinsippet. Men ansvars- og sektorprinsippet må sees i et nytt lys nettopp på grunn av teknologiutviklingens implikasjoner. Vi har alle et ansvar – allemannsansvaret - for å bidra til nasjonal samfunnssikkerhet. Men dette må være sterkere organisert og ledet på tvers av sektorer enn en dugnad. Vi har behov for et tverrsektorielt verktøy for situasjonsbilde bygging og daglig hendelseshåndtering. Det bør bli en del av Totalforsvaret 4.0. Det kan utvikles i og av næringslivet, slik vi for eksempel ser det i stadig økende grad med ulike CERT-er tilknyttet ulike bransjer.

Samfunnssikkerhet er og blir et myndighetsansvar, men styrken ligger i fellesskapet. Tenk dere potensiale i at myndigheter og næringsliv sammen utvikler vårt nye totalforsvar, og hvor begge har sin naturlige plass i både daglig ledelse og kriseledelse. Vi må være nysgjerrige, modige og erfaringsbaserte. Det har tatt oss dit vi er i dag. Skal få mer energi ut av et lukket system, må vi åpne det opp. Vi må tenke nytt. Det gjelder også for Totalforsvarets rolle i dagens samfunn. Gjennom våre valg viser vi hva verdier betyr. Det vi velger å gå forbi i dag, blir morgendagens standard. Informasjonsteknologien har gitt, og vil gi oss, fantastiske muligheter. Vi behøver teknologien i møte fremtidens utfordringer. Samtidig gjør den oss sårbare for trusselaktører som bedriver alt fra digital kriminalitet til sosial manipulering og kontroll. Er vi ikke i stand til å forsvare oss mot dette hurtig, presist og proporsjonalt kan det lede oss i helt andre retninger enn frihet, trygghet, velferd og demokrati.

Nå er det vår vakt – og det er opp til oss om det blir en god vakt.